We're accustomed to glamour in London SE26: Kelly Brook and Jason Statham used to live above the dentist. But when Anouska Hempel's heels hit the cracked cement of the parking space outside my flat, it's hard not to think of those Picture Post photographs of royalty visiting bombed-out families during the second world war. Her mission in my modest tract of suburbia is, however, about more than offering sympathy. Hempel—the woman who invented the boutique hotel before it bore any such proprietary name—has come to give me information for which, judging by the spreads in interiors magazines and anxious postings on online DIY forums, half the property-owners in the Western world seem desperate: how to give an ordinary home the look and the vibe of a five-star, £750-a-night hotel suite. To Hempelise, in this case, a modest conversion flat formed from the middle slice of a three-storey Victorian semi.
"You could do it," she says, casting an eye around my kitchen. "Anyone could do it. Absolutely no reason why not. But there has to be continuity between the rooms. A single idea must be followed through." She looks out wistfully over the fire escape. "And you'd have to buy the house next door, of course." That's a joke. I think.
...
It's worth pausing, though, to consider the oddness of this impulse. The hotel room is an amnesiac space. We would be troubled if it bore any sign of a previous occupant, particularly as many of us go to hotels in order to do things we would not do at home. We expect a hotel room to be cleaned as thoroughly as if a corpse had just been hauled from the bed. (In some cases, this will actually have happened.) The domestic interior embodies the opposite idea: it is a repository of memories. The story of its inhabitants ought to be there in the photos on the mantelpiece, the pictures on the wall, the books on the shelves. If hotel rooms were people, they would be smiling lobotomy patients or plausible psychopaths. | Vi er godt vant med glamour i London SE26: Kelly Brook og Jason Statham bodde tidligere over tannlegen. Men idet Anouska Hempels hæler treffer den sprukne sementen på parkeringsplassen utenfor leiligheten min, er det vanskelig ikke å tenke på de kjente postkortene fra Picture Post, med bilder av kongelige på besøk hos bomberammede familier under andre verdenskrig. Hennes oppdrag på mine beskjedne forstadstrakter handler dog om mer enn å tilby sin sympati. Hempel – kvinnen som oppfant boutique-hotellet før det fikk slikt et eiendommelig navn – har kommet for å gi meg informasjon som halvparten av den vestlige verdens huseiere er desperate etter, om man skal tro artikler i interiørbladene og ivrige innlegg på gjør-det-selv-forum på nettet: Hvordan få et helt vanlig hjem til å se ut og føles som en femstjerners hotellsuite i flertusenkronersklassen. I dette tilfellet, å hempelisere en beskjeden leilighet som tidligere utgjorde den midtre etasjen av en treetasjes viktoriansk tomannsbolig. «Du kan gjøre det,» sier hun, mens hun lar blikket gli over kjøkkenet mitt. «Hvem som helst kan gjøre det. Det fins overhodet ingen grunn til at man ikke skulle kunne det. Men det må være en sammenheng mellom rommene. Én og samme tanke må følges gjennomgående.» Hun kikker dvelende ut over nødutgangen. «Og så måtte du kjøpt huset ved siden av, selvsagt.» Det var en spøk. Tror jeg. ... Det er dog verdt å bruke et øyeblikk på å dvele ved det snodige i denne impulsen. Hotellrommet er et rom for forglemmelse. Det ville bekymret oss hvis det viste det minste tegn til tidligere beboere, spesielt da mange av oss drar på hotell for å gjøre ting vi ikke ville gjort hjemme. Vi forventer at hotellrommet blir rengjort likeså nøye som om et lik nettopp hadde blitt fjernet fra senga. (Noen ganger vil dette også være tilfelle.) Rommene i hjemmet uttrykker den tvert motsatte tanken: De er minnedepoter. Beboernes historier skal være tilstede i form av fotografiene på peishylla, bildene på veggen, bøkene i hyllene. Hvis hotellrom var mennesker, ville de være smilende lobotomipasienter eller troverdige psykopater.
|